Boller i ovnen?

Kanskje litt misvisende tittel, sånn med første øyekast, men er kanskje ikke helt på jordet. Dvs, dvs jeg hadde en gang boller i ovnen, som per i dag er blitt en stk. sulten barnehageunge som skriker etter kjapp og sunn mat når klokka bikker tre. Chilli Charms gamle Særs godt i heimkunnskap fra 1900-tallet, kommer litt til kort nå, som husmorgenet virkelig skal skrues på. Sikkert en grunn til at man ikke skal vente for lenge før man får barn?

Jeg kan kanskje skylde på for mange år på kjøret med Oslos kafe- og lunsj kultur, der middager titt og ofte ble erstattet med venninneskravling, en  kjapp kyllingsandwich, og en cafe latte to go. Den tid er over, og A4-livets harde realiteter har innhentet den famlende husmoren. Det å koke kraft på beinet, og filetere sin selvfiskede gladlaks er å legge lista vel høyt. Planen er å starte fra scratch for å så heve nivået suksessivt. Middager ala fiskepinner er i allefall en god start, inntil støvet fra S'en har begynt å blåst vekk.

Nok snikksnakk! Så hva har så boller i ovnen å gjøre med det hele? Det har seg slik at jeg i wannabe husmor ånd har fått det for meg at jeg skal lage enkel og barnevennlig mat, slik som vi alle ble oppfostret på 70-tallet. Ingen grunn for å finne opp kruttet to ganger, eller hva? Potetstappe, grønnsaker og fiskepinner var som kjent en klassiker. Det å lage fiskepinner fra bunnen av utgår i det ettåringen må ha mat NÅ før han river ut alle krydderbokser, kasseroller, bestikk og kjøkkenmaskiner fra skuffer og skap. Det fines jo mye fint fra Findus, så han har blitt vår venn. Hellstrøm, go home! Men husmorgenet ville gjerne lage potetstappe fra bunnen av, slik at mandelpoteter ble kokt, og melk, salt og smør tilsatt. Det skal sant sies at potetstappe aldri var pensum på heimkunnskapen, slik at resultatet ble potetsuppe, da melk kanskje ikke pleier å være en ingrediens? Samma det. Ungen river hus, og husmor har ordet løsningsorientert på CV'n. Flotte ord bør kanskje ha en viss tyngde, slik at løsningen ble å "redde" potetsuppa med å helle i ukokt makaroni. Normalt kokes vel makaroni i vann, så det ble vel al dente for å si det sånn. Potetsuppa ble derfor tryllet fram til en potetstappe med makaroni smak. Kanskje ikke helt vanlig rett å servere, men for å spice opp stappa, ble parmesanost blandet inn. Macaroni and cheese som de spiser over there, har alltid hørtes forlokkende ut. I kombinasjonen med potetsuppe, så var det ikke akkurat middag som gikk ned på høykant for å si det sånn. Stakars lillegutt...

Klok av skade, ved neste fiskepinnemiddag ble Mills potetstappe ønsket velkommen. Samme krigstilstander som forrige gang. Guttungen henger i skuffer og skap, og husmor stresser på for å få mat fort nok på bordet. En halv liter melk kokes opp, posen klippes opp, og jeg på jakt etter et kidnappet redskap for å røre i gryta. Guttungen er som vanlig på allerten, slik at potetstappepulveret ligger plutselig på gulvet, blant brødsmuler og alskens gammelt snacks. Yes!! Nok en middag uten potetstappe, men med en halv boks lunken melk i kasserollen. Tilbake til løsningsorientert på CV'n. Hva gjør man så med all melken? Jo, man tilsetter ikke en ny runde med poteter (har jo lært litt!), men innser at slaget er tapt, men samtidig konkluderer med at ingen ting danker ut gjærbakst. Litt trøstespising hjelper i mot det meste, eller hva? Slumpgjærdeig ble satt, og pizzahorn og kanelsnurrer (med marsipan!) ble kreert fram. Fra å være en elendig potetstappe kokk,  så skal jeg faktisk skyte av at hjemmelagde pizzasnurrer til kvelds konker ut det meste. Min mor har et godt motto (arvet fra Fru Peppermø fra fiineste Singsaker), som faktisk er lett å etterleve i praksis, dog med noe ekstratillegg på kjøpet. Det lyder "Man skal alltid avslutte måltidet med noe søtt"  (....og mamma veier faktisk det samme som det hun veide da hun var 18 år!! Som mor, som ikke datter). Og det var nettopp det vi kunne gjøre, da potetstappen ble til de mest fantastiske kanelsnurrer med smeltet marsipan. Mmmm... 

Dagens motto blir derfor:

De e itj gæli, for at det er godt for nå!