Søsterhjem

Det å finne hus er ikke bare bare. Mine tidligere leiligheter har det heller vært kort prosess på. Solgte på onsdag og kjøpte nytt på torsdag. Enkelt og greit. Og alle barn glade. Da jeg kjøpte rekkehus sendte jeg mamma på visning, og kjøpte dagen etter. Skal innrømme jeg var en smule spent da jeg endelig fikk overlevert kåken tre mnd senere og lurte på om jeg hadde kjøpt katta i sekken. Men nei da. Min mor hadde peil. Det at det var vel bikkjekaldt i huset da vi nærmet oss 24 kalde sånn rett før jul, må man regne med når man kjøper 50-talls hus usett. Fikk uansett fyrt opp litt av lyslageret man har opparbeidet seg i løpet av senhøsten.
Men nå er jeg som sagt på jakt etter ny bolig. Og øverst på ønskelista står hus. Enkelt å slå på stortromma når man har flyttet fra tigerstaden til mer grisegrendte strøk. Men det som har slått meg den siste tiden er at når man kjøper hus, så er det litt mer forpliktelser og alvor over det. Det er ikke bare bare å kvitte seg med det, nå man faktisk skal skape et hjem for kommende generasjoner. Og da kan man ikke ta hvilket som helst hus. Og huset lar seg foreløpig vente på seg. Må finne noe som passer oss, og mine preferanser.

Men jeg fant faktisk et hus her om dagen. Vistnok et søsterhjem som har flyttet på museum, men gud så koselig og søtt. Bare se her....

....og ikke nok med det, matcher jo medisinboksen min også!

Her kunne jeg ha bodd. Mon tro om man kan kjøpe et museum?

Ha en fortyllende aften jenter og gutter, med eller uten hus!